Stien som kjente navn
Det begynte med en sti, men ikke en vanlig sti.
En smal vei gjennom skogen som virket glemt av alle,
bortsett fra de som var villige til å se.
En gutt på syv år løp gjennom løvet da han først merket det.
Hver stein, hver rot, hver liten klype mose lå på sin plass som om den ventet på ham.
Og midt i stien, på bakken, lå en svak form – A, perfekt og stille.
En sirkel over.
Å.
Han stoppet.
Ikke fordi han var redd, men fordi stien hadde fått ham til å stoppe.
Han kjente at noe i kroppen hans rettet seg opp, som om han endelig hadde funnet et sted han alltid hadde visst fantes.
Neste dag begynte andre å legge merke til det samme.
En kvinne som gikk tur med hunden så små trekantmønstre formet av blader.
En eldre mann oppdaget A tegnet i regnvann som samlet seg i sporene på stien.
Og en ung kvinne som syklet forbi, hørte navnet Å hvisket av vinden som strøk gjennom trærne.
Ingen kunne forklare hvorfor.
Men de som hadde kjent Å, forstod det umiddelbart:
Stien bar dem mot noe de allerede hadde inni seg.
En vei som ikke bare gikk gjennom skogen, men gjennom hjertet.
De begynte å møtes der, i stillhet.
Ingen snakket først, de bare fulgte sporene som stien lagde.
Og hver gang de så tegnene – små, skjøre, men klare – kjente de det samme:
En trygghet.
En nærhet.
En mild visshet om at de aldri hadde vært alene.
Å var ikke bare et tegn på bakken.
Det var stien selv som kjente navn,
og hvisket dem til de som lyttet.
De som fulgte stien, fulgte ikke bare et mønster.
De fulgte hjertet.
Og hjertet visste alltid veien.