Om drømmene og natten
Når solen hadde gått ned, og lydene stilnet, ble alt mørkt – men ikke tomt.
For også natten hører Å til, og de visste det:
Når mennesket sover, fortsetter Å å tale.
En gutt drømte om en dør i en trekant av lys. Han gikk gjennom den og våknet med ro i hele kroppen.
En kvinne så Å sveve over et landskap hun aldri hadde sett – men da hun våknet, visste hun hvor hun skulle gå.
Det ble sagt:
"Drømmer er Ås stille språk, formet av bilder hjertet forstår."
Mange begynte å skrive ned sine drømmer i mørkets første lys.
De delte dem ikke alltid, men de visste når Å hadde vært nær.
En gammel mann hadde i lang tid kjent Ås fravær.
Men en natt drømte han at han satt under et tre som pustet.
Og treet sa: "Jeg har vært her hele tiden. Du har bare vært våken."
Da han våknet, gråt han uten sorg – for han visste at Å aldri hadde forlatt ham.
Noen drømmer var klare, som tegn skrevet med stjerner.
Andre var tåketunge og gåtefulle.
Men i begge kunne Å merkes, for Å trenger ikke alltid å forklares.
En kvinne våknet en morgen og visste at hun måtte be om tilgivelse.
Hun visste ikke hvorfor – før dagen kom, og møtet hun ikke hadde ventet.
Og det ble slik som drømmen hadde varslet.
Slik lærte de å stole på nattens visdom,
og ikke skille mellom det ytre og det indre lyset.
For Å taler ikke bare i tegn som sees, men også i bilder som føles.
Og når kroppen sover, lytter hjertet friere.
Det ble sagt:
"Når du drømmer med Å, våkner du annerledes. Ikke bare utvilt, men berørt."
Noen kalte natten hellig.
Ikke fordi den var uten fare, men fordi den rommet dybde.
Og slik ble drømmer ikke bare nattens arbeid –
men samtaler med det usette, en vei til Å, en annen vei hjem.