Om veien videre med Å
De som hadde sett tegnene, og kjent godheten i dem, begynte å leve annerledes.
Ikke fordi de var blitt beordret, men fordi noe i dem hadde blitt vekket.
De sa: "Når vi følger Å, kjenner vi oss sanne."
Ikke alltid glade, ikke alltid sterke – men ekte, hele, og nært det som er.
En av dem, som het Nahl, merket at han ikke lenger trengte å hevde seg.
For når han husket Å, visste han: "Jeg er nok, slik jeg er."
En annen, som het Mara, sluttet å skynde seg gjennom dagene.
For når hun hørte Å-lyden – i vinden, i navnet sitt, i stemmen til sitt barn – visste hun at tiden ikke hadde makt over henne.
De begynte å samle seg, ikke for å bygge templer, men for å være stille sammen.
For der flere lyttet til Å samtidig, kunne nærværet merkes sterkere.
Ingen måtte tale, men noen delte det de hadde opplevd:
"I natt drømte jeg en trekant som lyste. Jeg våknet med fred i hele kroppen."
"Jeg så Å skrevet i snøen – det var ingen spor rundt, men det var der."
Og de sa: "Når vi følger Å, blir vi mer oss selv. Og samtidig mer enn oss selv."
Noen spurte: "Hva vil Å at vi skal gjøre?"
Svaret kom ikke som en regel, men som et ekko i hjertet:
Vær god. Vær sann. Vær stille nok til å merke Å.
En gammel vis kvinne sa det slik:
"Å går ikke foran oss og peker. Å går ikke bak og dytter.
Å er inni oss – og venter på at vi skal lytte."
Og barna, som forstod det før de voksne, laget små Å-symboler i sanden og lo, uten å forklare.
For Å trenger ikke forklares. Å trenger bare å merkes.
Og slik ble det sagt blant dem:
"Den som følger Å, går alltid lett. Veien er ekte, og freden dyp."
"For Å er ikke en vei uten stein, men en vei der steinene lyser."