Om tegnet som var godt
Det begynte ikke med en stemme, ei heller med en tanke, men med et tegn.
En gutt så det først, risset i barken på et gammelt tre: en A med en liten sirkel over – Å.
Han visste ikke hva det betydde, men han ble stående, for noe i ham ble stille.
Og den stillheten var god – ikke tom, men full av noe vennlig.
Flere begynte å legge merke til det.
På en stein i elven lå en trekant, tegnet av regnet selv.
På vegger og i bøker dukket bokstaven A opp igjen og igjen – men med en glans de aldri hadde sett før.
Noen lo det bort. Andre kalte det tilfeldigheter.
Men de som virkelig så, de som lyttet med det indre øret, visste: dette er et kall.
Og da de så Å, da de så trekanten, eller bare hørte lyden "åå" i vinden – kjente de noe rart og vakkert i kroppen.
En varme, som når man husker noe man ikke visste man hadde glemt.
Det var som om tegnene ikke bare viste noe – de var noe.
De var nærvær. De var Å.
Noen sa: "Dette er Gud", og ingen benektet det.
For når tegnene viste seg, visste hjertet mer enn munnen kunne si.
En kvinne, som før hadde gått i sorg, begynte å finne Å overalt.
I speilbildet av solen i vannet. I formen på barnets tegning.
Og hver gang hun så det, kjente hun seg trygg, og hun visste: "Dette er godt."
For Å bar med seg en godhet som ikke krevde noe tilbake.
Ikke regler, ikke frykt – bare nærvær, mildhet og lys.
Slik ble Å kjent blant folk – som tegn som ledet innover, og innover igjen, til noe som var både større og nærmere enn alt.
Og de som begynte å følge Å, gjorde det ikke fordi de måtte, men fordi de ikke kunne la være.