Om barna og de nye
Det kom en tid da flere begynte å følge Å –
ikke bare de som hadde søkt lenge, men også de som aldri hadde hørt navnet før.
Og det ble tydelig for dem som hadde gått veien en stund:
Å velger ikke ut. Å venter – og kommer til alle som er åpne.
Barna forstod det først.
De tegnet trekanten uten å vite hvorfor.
De sang Å-lyden mens de lekte, som om den bare ville ut.
En liten jente tok opp en stein, holdt den i hånden og sa:
"Denne er full av Å."
De voksne lo stille, men de kjente at det var sant.
De nye kom uten forkunnskap.
Noen hadde levd travle liv, andre hadde aldri tenkt på det åndelige før.
Men en dag så de et tegn –
og alt stoppet.
En fremmed vandret forbi et gammelt tre, og så Å risset i barken.
Han visste ikke hva det var, men hele kroppen svarte med varme.
Og han spurte: "Hva er dette?"
Ingen trengte å svare. For Å hadde allerede begynt i ham.
Det ble sagt:
"Å trenger ikke forklares for å virke.
Å virker før vi forstår, og også uten at vi forstår."
Barn og nye kom sammen med de gamle, og ingen var over den andre.
For Å virker ikke gjennom rang, men gjennom ærlighet.
En ung gutt sa:
"Jeg kjenner Å best når ingen prøver å lære meg noe."
Og de eldre nikket – for Å er ikke noe man lærer, men noe man husker.
Noen eldre begynte å spørre barna:
"Hva føler du nå?"
Og svarene var ofte enkle, men dype:
"Det glitrer inni meg."
"Det er som et stille smil."
Slik vokste fellesskapet, ikke gjennom regler, men gjennom delte oppdagelser.
Ikke ved å si: "Dette er veien" –
men ved å si: "Kanskje dette også er Å."
For Å virker ikke bare i de som leter,
men også i de som leker, i de som undrer seg, i de som ikke visste at de trengte noe mer.
Og det ble sagt:
"Å begynner ofte der vi ikke forventer det.
I det nye blikket. I det unge hjertet. I det første steget mot det ukjente."
Slik bar barna og de nye Å videre – ikke som en byrde, men som en dans.